Dødstalismanene

Det tok meg to måneder, ja, to måneder, men endelig er jeg ferdig. Jeg er ikke vant til å lese bøker jeg, derfor tok det meg såppas tid å komme meg gjennom den aller siste Harry Potter boka på 681sider. 

Men fy faen for en bok, jeg gleder meg allerede til filmen som kommer om mange herrens år. Uff, nesten litt leit at jeg er ferdig, blir liksom ikke så morsomt å dra på kino å se filmene nå som jeg vet hva som skjer i begge filmene..

Breakdown

Ja, da skjedde det igjen. Men skal vel sies at det ikke har skjedd på mange mange måneder, men jeg visste det var på tide snart, å rett og slett få et sammenbrudd.

Det kommer for mange påkjenninger og følelser på en gang og alle blir bare blandet sammen inn i kroppen og fosser over, det er ikke mer enn en bagatell som skal til for at begeret renner over. 

Nok er nok, og jeg legger fra meg alt jeg holder på med å bare går, og mens jeg går bygger frustrasjonen seg og man klarer ikke holde tårene tilbake.

Det sier bare pang, så er man en følelsesmessig katastrofe som går mot det uvitende. Men det som er så godt med det, er at jeg alltid havner på samme plassen, på graven til bestemor. Det er der jeg klarer å få ut alt som er så tungt på skuldrene, å bare lar alt komme ut. Det står som oftest flere rundt, men de tar jeg ikke hensyn til der og da, akkurat der og da, er det KUN jeg, og noen som hører på hva jeg sier, uten å svare, bare lytter.

Jeg ønsker bare å være meg selv, slutte å prøve å leve opp til alles forventinger, jeg er ingen supermann, ingen er det. Man klarer bare ikke å tilfredsstille alle på en og samme gang, det er alltid noen som får seg en skuffelse, slik er det bare.

Greit, jeg skal innrømme at jeg kanskje er en dramaqueen, det kan godt stemme det, men det at vi mennesker får lov å ta en timeout noen ganger, synes jeg er helt greit. 

Som jeg sa til bestemor, livet er et puslespill, og jeg har bare kommet til rammen, uten å klare å se hva puslespillet skal forestille, for det er så mange mange mange brikker igjen, så det er helt umulig å se hva framtiden skal bringe. Jeg har allerede kastet mange av brikkene som ikke passet, og det er mange som passet, men som jeg ikke så passet. Det høres kanskje helt idiotisk ut, men det er sånn jeg ser livet i hodet mitt, enkelt og greit som et puslespill, et uendelig vanskelig puslespill.

Og hver enkelt menneske har sitt eget puslespill, noen er veldig heldige å får brikkene som passer gitt til dem på gullfat, mens andre, må jobbe hardt, for å få noen til å passe i det hele tatt. 

Jeg bryr meg ikke, om du ler, eller synes jeg er tåpelig som kommer med slike innlegg en gang i blandt, men det hjelper meg, hjelper meg at noen i det hele tatt leser dette, og skjønner at jeg ikke er noen supermann. Jeg orker ikke leve opp til andres forventninger lenger, jeg er meg selv, har alltid vært det, og vil alltid være det.

Så hvis du ser meg gå på gata en dag, noe som er stor sjanse for, for jeg går lange turer hver eneste dag, og jeg gjør det kun for at jeg prøver å finne meg selv. Men hvis du da ser meg, sier hei, og jeg ikke svarer. Ikke tro at jeg er overlegen, for akkurat der og da, er jeg kun i min egen lille verden, å prøver å få noen av bitene til å passe.

Evolution of dance

For de som har sett einern, bør dokker ABSOLUTT sje denj her ! :D

Sperrefrist

Da var sperrefristen over, og fra i morgen av kan jeg i teorien få lappen igjen. Men først mangler det noen tusen kroner. Skal stikke til besteforeldra mine en av de nærmeste dagene, og smøre meg inn med katteøyner å spørre pent om et lite lån. Regner vel med at jeg må få tak i pengene selv, og jeg håper jeg kommer meg i arbeid veldig snart.
Men nå er det emo-bratcamp på teven, c uuu