Angst

Grunnen til dette innlegget, er vel så jeg selv kan lese det om og om igjen, å bli påmindt hva som skjer med meg.

Angst og deperesjon, er noe jeg har slitt med siden barneskolen, men aldri, og jeg mener ALDRI har det vært så ille som det har vært de siste ukene, og jeg vet rett og slett ikke hvor mye mer jeg orker. Jeg har gått på medisiner mot dette helt siden diagnosen, og jeg har hatt mange oppturer, og mange nedturer, som både familie, kjærester og venner har opplevd, og har virket svært skremmende og leit for de fleste av dem. Men den det går aller værst utover er meg.

I dag, nådde det nesten puntket hvor jeg ga opp. Jeg skulle sitte barnevakt for Simen, og like før foreldrene mine dro, kom det. Jeg kjente brystkassen min holdt på å bli vridd sønder og sammen, jeg kjente jeg ble kvalm, jeg så i tven, men så 4skjermer, jeg prøvde å få i meg pusten, men klarte det ikke. Så begynte ristingen, den uendelige ristingen, i alle ledd og ben i hele kroppen, rett før jeg omtrendt kolapset. Jeg løp mot verandadøra og slo den opp i håp om å få luft i lungene. Det hjalp, men bare såvidt. 

Det går ikke an å forklare denne lidelsen til noen som aldri har hatt det, men det begynner å ta over meg, rett og slett. Jeg har mistet så utrolig mye fint den siste tiden på grunn av dette, og ser ikke bort ifra at det som kommer vil jeg også gå glipp av. 

Jeg måtte jo selvfølgelig skuffe mamma og ingve, og si at jeg dessverre måtte hjem, for hjem, er den eneste plassen jeg klarer å leve. Sitte i sofaen, med vinduet åpent, og dempet lys. 
Det rare med dette, er det at det er etter klokken slår 20.00 og helt fram til lyset kommer på igjen i himmelen, er det forferdelig å være Alexander Olsen. De siste to årene har jeg sluppet dette, men nå har det altså kommet tilbake, værre enn aldri før.

Jeg vil bare si til dere som står meg nærmest, at jeg ikke vil dere skal bli redde hvis jeg får noe sånt forran dere, bare vit at alt jeg trenger, er å dra hjem, uansett hvor jeg måtte befinne meg, så er hjem svaret på problemene mine. 

Jeg håper denne lidelsen går over snart, og nå når jeg kom hjem, tok jeg nye medisiner som jeg fikk av legen på mandag, som jeg ikke har turt å tatt før nå, fordi jeg rett og slett er redd for at det blir værre. Men nå har jeg altså svelgt tabeletten, og håper dette er noe som vl hjelpe, for ingenting annet har hjulpet til nå. Jeg er desperat etter en løsning, for jeg klarer virkelig ikke leve på denne måten mye lenger.

Dette er ikke selvmordstanker, men jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre med meg selv lenger. 

Jeg håper bare det vil gi seg snart, og at jeg vil komme på bedre veier igjen, jeg vil bare at ting skal bli slik jeg ønsker, for en gangs skyld...